Tom vs Tine
Hver påske skjer det samme: jeg forsøker å løse krimgåten på Tines melkekartonger, klarer det, men blir likevel småirritert på opphavsmennene, de ellers så utmerkede Gunnar Staalesen (tekst) og Arild Midthun (tegninger). Årsaken er den samme hver gang: jeg syns ikke de klarer å få frem «bevisene» for løsningen godt nok, verken i tekst eller tegning. De slurver, rett og slett. Kan det være så vanskelig? De har jo fantasi og erfaring i massevis? Vel, for en tid tilbake fikk jeg selv prøve meg, da min daværende arbeidsgiver ønsket å legge ut en påskekrim på sine hjemmesider. Det ble en tekstbasert sak, som på papiret virket som en god og morsom idé, men som likevel viste seg å være litt tricky å få til. Og problemet knyttet seg til akkurat det samme som jeg kritiserer Staalesen/Midthun for. Les den selv, og se om jeg klarer å få frem opplysninger og fakta på en slik måte at mysteriet lar seg løse.
De mystiske hendelsene som leder til Sherlock Holmes død finner sted i påsken 2015 – i Norge!
Tradisjonen tro møtes ni av verdens største detektiver på Miss Marples hytte i Trysil. Ski og staver etterlates hjemme til fordel for piper, sigarer, forstørrelsesglass, barte-voks og selvsagt Sherlock Holmes' kontroversielle morfinsprøyte. Nå venter late dager hvor kun de små grå skal trimmes. Foruten nevnte Miss Marple og Holmes, består selskapet av Jane Tennison, Lt. Columbo, Hercule Poirot, Stella Gibson, Modesty Blaise, Sam Spade og chief inspector Clouseau. Dr. Watson kjører alle til den avsides-liggende hytta, men har informert vertinnen om at han selv denne gangen dessverre ikke kan være med fordi han må tilbake til Oslo for å møte en journalist i Aftenposten. Anledningen er et intervju i forbindelse med utgivelsen av Steven Kings novelle, «The Doctors Case». I Kings historie er det Dr. Watson og ikke Holmes som løser saken (grunnet detektivens katteallergi), og journalisten ønsker å vite om dette har påvirket forholdet mellom den berømte detektiven og hans assistent, om doktoren har begynt å tenke på en egen karriere som detektiv, og om han nå føler at Holmes står i veien for hans egen utvikling som litterær karakter.
Oppholdet starter perfekt. Dr. Watson slipper passasjerene av foran Miss Marples hytte midt i «blåtimen» mens et lett snøvær gjør det hvite landskapet mykt og demper lyden av gjestenes skarpskodde dialog og anemiske hoste. I det de ni installerer seg på sine faste rom, begir Watson seg i vei tilbake til hovedstaden.
Kvelden i hytta går med til hyggelig samvær med god mat og drikke samt tankeleker omkring ulike gåter og kriminalmysterier. Noen av det uhyggelige, psykologiske slaget hvor morderen er kjent og problemstillingen i stedet knytter seg til motivet – andre mer klassiske locked room-mysterier, som f.eks det i John Dickson Carrs «The Hollow Man», hvor gjerningsmannen bryter seg inn på offerets kontor, dreper ham og deretter forsvinner med den eneste døren til rommet låst fra innsiden, og med flere mennesker samlet i hallen utenfor. Bakken utenfor vinduet er dekket av et urørt lag med snø.
Ved midnatt går detektivene mette og tilfredse til køys, lykkelig uvitende om at de neste morgen vil våkne til et høyst virkelig låst-rom-mysterium, i deres egen hytte, med en av dem selv som offer. Enda mer sjokkerende og uhyggelig er det selvsagt at morderen med all sannsynlighet ikke er en ukjent løsgjenger eller bedratt ektemann, men faktisk en av dem selv.
En stund etter lunsj neste dag blir den unge og fremadstormende detektiven Nancy Drew oppringt av en opprørt Miss Marple som spør om hun kan bistå i en «ytterst tragisk og delikat sak». Sherlock Holmes er funnet død på sitt rom og de trenger en uhildet detektiv til å etterforske saken.
Tilfeldighetene vil det slik at Nancy befinner seg i Oslo fordi hennes advokat-far, Carson Drew, bistår Michael Fassbender i forhandlingene omkring skuespillerens rolle som Harry Hole i filmatiseringen av Jo Nesbøs «Snømannen». Nancy hiver seg på en buss og er på plass i Trysil få timer timer senere. På vei opp innkjørselen til hytta hvor Miss Marple og de andre venter, studerer Nancy fasaden: kjøkkenvindu til venstre for inngangsdøren og to soveromsvinduer, begge på gløtt, til høyre, en spade henslengt i snøen ved trappen. Snølaget omkring hytta er urørt, bortsett fra langs veggen med soveromsvinduene, der et takras som må ha gått nokså nylig ligger sammenpresset i hele veggens bredde, fra trappen til hjørnet, i et felt som strekker seg en drøy meter lengde ut fra grunnmuren.
Miss Marple tar ordet og orienterer Nancy i effektive ordelag: etter en hyggelig kveld med lammestek, en passende Bordaux, noen glass konjakk og herr Poirots berømte «Crìme Brûlée» (en ordinær Crème Brûlée servert med en anekdote fra den ekstra-ordinære detektivens lange virke), hadde de alle gått til sengs. Noe støy fra stuen kunne høres allerede et par timer senere, men annet var ikke å forvente ettersom chief inspector Clouseau nå er i en alder der han gjerne må finne toalettet både en og to ganger i løpet av natten, noe som sjelden går av stabelen uten at noe knuses eller raseres underveis.
Nancy er opptatt av å gjøre et godt inntrykk og noterer alle opplysninger, om de føles relevante eller ei. Snart føler hun at hun har god oversikt over alt fra samtaletemaer til sengetider, romfordeling (inspector Clouseau og Holmes hadde sovet vegg i vegg, i de to nevnte rommene til høyre for inngangsdøren der takraset hadde gått), inkludert middagsmenyen, gjemmestedet for nøkkelen til hyttas inngangsdør (som de alle kjen-ner til) og ikke minst Dr. Watsons angivelige intervjuavtale i Oslo. Det er imidlertid inspector Clouseaus forklaring hun fester seg mest ved, og ikke bare fordi den blir avgitt med nasal stemme og blodig, bandasjert nese. Clouseau er den siste til sengs, men må stå opp to ganger i løpet av natten fordi «naturen kaller». Sist i 04-tiden. Når han kommer tilbake siste gang får han den umiskjennelige følelsen av at han ikke er alene, noe han ikke er ukjent med da hans kinesiske tjener Cato har som oppgave å overfalle ham når han minst venter det slik at inspektøren holder sine kampferdig-heter ved like. Og ganske riktig, i neste øyeblikk hopper en mørk skikkelse frem fra skyggene i peishjørnet i stuen. Nå følger en kamp på liv og død hvor Clouseau får bruk for alle sine ferdigheter og skitne triks. Heldigvis er ikke Cato til å kjenne igjen. Ikke bare fordi han bærer en orientalsk maske, men også fordi han virker tung og treg, og langt større fysisk enn han pleier. Clouseau kommer overraskende lett på offensiven og på et tidspunkt klatrer Cato ut takvinduet og blir borte.
Vel vitende om sine begrensinger grunnet høy alder, benytter Clouseau den etter-lengtede pausen i kampen til å lete etter et våpen han kan knuse tjenerens skalle med, f.eks. en gardinstang eller en ildrake. Før Clouseau finner noe egnet, hopper Cato igjen ned i stuen etter først å ha utløst et buldrende takras. Forskrekket av alt bråket mislykkes Clouseau i å uskadeliggjøre sin kjære tjener, men får likevel inn et respektabelt håndkantslag over Catos strupehode i det kineseren forsøker å nå døren. Omtåket etter slaget vakler Cato ut på trappen. Clouseau følger etter bare for å bli møtt av en spade som både knekker nesa hans og slår ham bevisstløs. I det han mister bevisstheten syns han å høre en ondskapsfull latter og en stemme som mumler «elementært, inspector Clouseau, som den arrogante Holmes ville ha sagt». Når Clouseau omsider våkner til liv, er Cato forsvunnet og inspektøren slår seg til ro med at den urovekkende replikken som fulgte ham inn i drømmeland nok bare var et utslag av hallusinasjoner. De andre gjestene har enten sovet gjennom det hele eller klokelig holdt seg på avstand. Litt senere kryper politiinspektøren til køys med bandasjert nese og såret stolthet.
Neste morgen spiser de alle, unntatt Holmes, en deilig frokost sammen. Først da Holmes heller ikke dukker opp til lunsj, aner de øvrige detektivene uråd og bryter opp døren som er låst innenfra. Der finner de Holmes i sengen, død, muligens av en overdose morfin eller en annen gift. Instinktet deres sier at de sammen kan løse saken enkelt, men Poirot, som har lest på dagbladet.no at Nancy Drew er i landet, foreslår at de i stedet gir saken til den unge damen, all den tid morderen med stor sannsyn-lighet er å finne blant dem selv og således vil kunne motarbeide etterforskningen, ja, sågar ta flere liv.
Etter å ha hørt alle forklaringene studerer Nancy Drew såvel sine notater som de åtte detektivene grundig. Deretter tar hun to telefoner. Først til Aftenpostens resepsjon i Oslo som på sin liste over besøkende fra dagen før ikke kan finne noen under bokstaven W, deretter, etter at Clouseau har bekreftet at han fortsatt sverger til fasttelefon, til inspektørens leilighet i Paris. I det en stemme svarer på gebrokkent fransk-kinesisk unnskylder hun seg med at hun har ringt feil nummer, bryter forbindelsen og vender seg mot de åtte: – Kjære venner, jeg vet hvem som drepte Sherlock Holmes, og hvordan vedkommende kom seg inn og ut av rommet. Miss Tennison, er du snill og ringe dine samarbeidspartnere ved Kripos i Oslo, vi har ingen tid å miste.
LØSNING: The doctor did it. Tenk at det skulle være Dr. Watson som tok livet av Sherlock Holmes? Hvordan, og hvorfor? Han snek seg tilbake til hytta og entret Holmes rom via inspector Clouseau sitt (ut og inn gjennom vinduene) mens denne var på do, og utløste takraset for å skjule sporene i snøen. Tanken var nok at Clouseau skulle bli mistenkt. Motivet var misunnelse og et ønske om å selv etablere seg som detektiv, noe han hadde fått smaken på i Steven Kings fortelling. Som takk for at du tok deg tid til å lese fortellingen, får du her oppskriften på Poirots Crìme Brûlée.
Photos, in order of apperance: Todd Diemer, Dmitry Stepanov, Galina N, Hyunwon Jang, Earth, Tony Ross, Dollar Gill.
