Noen stjerner, en komet, og en tekstforfatter
fra et parallellt univers.
Fins det noe mer fascinerende enn stjernehimmelen? De første synlige, lysende utposter i det uendelige universet. Beveger man seg bare fort nok i deres retning, kan man ende opp med å gå bakover i tid og kunne se hva som skjedde på jorden i går, i fjor eller i forrige århundre. For eksempel i oktober 2022, eller april 2001. Her er utdrag fra to tidligere tekster hvor jeg har brukt universets mange objekter som metaforer på både det ene og det andre. Et intervju for Estate Magasin fra 2022, samt en lederartikkel fra 2001, fra perioden som redaktør for Grafills medlemsmagasin Visuelt. Det er lov å kopiere eller bli inspirert av seg selv. Helt til slutt et foto av Union Designs Brandman-konsept (invitasjon og kommunikasjon omkring en fest), belønnet med to diplomer i Visuelt 2001. Hvorfor jeg tar det med? Fordi jeg var bittelitt involvert som tekstforfatter. En liten kuriositet: På Union-festen kom jeg i snakk med en tekstforfatter jeg aldri hadde møtt tidligere. Under praten kom det frem at en av mine kunder ofte hadde brukt ham som en «second opinion» – på mine tekster! Og at han fra tid til annen hadde «rettet» på dem. (Det forklarte hvorfor kundens tilbakemeldinger varierte fra svært gode til ikke så gode.) Når jeg tenker meg om, er vel dette det nærmeste jeg har kommet et slags møte med en annen utgave av meg selv, fra et parallellt univers.
Heimstadens komet
Son André Hval har i lang tid drevet med usynlighetstrening.
Likevel ble han oppdaget av Heimstaden.
Son André Hval (36) har kommet som en komet på eiendomsbransjens himling. Akkurat når eiendomsselskapet Heimstaden gjorde sin første sikre observasjon av Hval, vites ikke, men den første kontakten fant sted den 4. januar 2022. Seks døgn senere krysset de fysisk hverandres baner for første gang. Dette skjedde til tross for at Hval i lang tid hadde drevet med noe han kaller usynlighetstrening. Men nå er det en gang slik med kometer, de har en tendens til å vekke oppsikt. Etter dette skjedde ting raskt, og allerede 15. januar ble de enige om at Hval skulle legge seg på samme kurs som Heimstaden, nå med betegnelsen Director of Commercial Letting Group som en hale etter navnet.
For de fleste styres karrieren, for ikke å si livet, av både tilfeldigheter og planer. Man kan planlegge for noe, men så vil tilfeldighetene det slik at ting tar en helt annen retning. Uttrykket «tilfeldighetene ville det slik» kan nærmest hinte om at enkelte hendelser er skjebnebestemt. At «tilfeldighetene» har en slags bevissthet eller følger et slags innbyrdes mønster i rom og tid der de spiller på lag for å dytte oss mennesker i en bestemt retning, spille oss et puss eller rett og slett finne på jævelskap. Noen tror sågar at stjernenes plassering i fødselsøyeblikket er med på å avgjøre et menneskes skjebne. Son André Hval er hverken overtroisk eller spesielt planmessig, som i at han legger planer for hva han skal oppnå, og når.
Stjernekikking
Et stykke ovenfor etablissementet Betong på Majorstuen, ligger Proxima Centauri. Den hører til stjernebildet Centaurus, og hvis man skal være helt nøyaktig, er avstanden mellom Betong og denne jordens nærmeste stjerne, 4,24 lysår. For en amerikansk milliardær med overtalelsesevner og tålmodighet er det en verdig utfordring. Med dagens romferger tar det kun 160 millioner år. Eller var det milliarder? Spiller ingen rolle. Iallfall gjorde det ikke det fredag 27. april 2001, for da befant alle stjernene seg dypt inne i Betongs lune mørke. «Alle» var der: Melkeveiens Magnus Rakeng, solens tre døtre i Noon, kometen Bleed, Månelyset som skinner borti Seilduksgata, stjerneskuddene Jeanette Karlsen og Therese Moe Leiner, de røde kjempene Enzo Finger og Carl Christensen, en hel hop med variable stjerner jeg ikke husker navnene på, og selvfølgelig, Grafills egen allesteds-nærværende glanskaster, Lene Renneflott, drapert i forsiktig blått, en farge som ifølge stjernenes egne fargekoder viser at hun er betydelig varmere enn solen.
Med unntak av de røde kjempene og et par andre med tilløp til måne, var det et ungt univers og vakker kveld. Jeg var som beruset og svært lykkelig. Men fremfor alt, de mange diplom-, sølv- og gullvinnerne var svært lykkelige. Og det med god grunn. De befinner seg i toppsjiktet av en stjernehimmel som tåler sammenligning med en hvilken som helst stjernehimmel observert fra et hvilket som helst beslektet bransjetreff på vår mangfoldige klode. (Opptil flere av årets utenlandske jurydeltakere kommenterte det høye nivået på årets innsendte arbeider.) Riktignok klages det litt på nettopp dette mangfoldet for tiden. Det unike, særpregede «norske» er borte, hevdes det. Og det er kanskje riktig, men personlig blir jeg ikke så skremt av det. Hvis vi aksepterer fremmede farger og former i illustrasjonene og designprogrammene våre, aksepterer vi kanskje også lettere fremmede former for liv. Enten vi støter på det på Mars eller Tellus. Et naivt resonnement muligens, men slik blir jeg når nattehimmelen er vakker nok og teleskopet er rettet mot stjernetåken nederst i ølglasset.
Design: Union Design
